275
MADE IN DRAMMEN
Nils Gulhaugen var en av de mange foretak-
somme nordmenn som så en mulighet for å
sette i gang produksjon av varer som det var
mangel på rett etter 2. verdenskrig. I 1945
etablerte han A/S Nils Gulhaugen, Jul-i-Nor,
i Mallinggaten 20, med en aksjekapital på
5 000 kroner. Han kom i gang med produk-
sjon av både julepynt og juletreglitter. Det var
innført importforbud mot slike varer. I start-
fasen ble det også laget påskepynt, 17. mai-
artikler, hyssing og pakkebånd. Kanskje kom
etableringen inn under begrepet «askebeger-
produksjon». Dette var en type småindustri
som i første rekke navigerte etter hva det var
mangel på, og produserte dette så lenge det
var selgers marked. Så snart det oppsto tøf-
fere konkurranse, gjaldt det å ha noen gode
kort på hånda. Hvis ikke forsvant bedriften
over natta.
Industrigründeren Nils Gulhaugen kom
mye lenger enn til en slik fatal fase. I den
spede begynnelse fikk han godt tak på både
produkter, produksjon og marked, og ikke
minst distribusjon. Han inngikk et samarbeid
med Harald Lyche & Co i Drammen, som
hadde lang tradisjon for landsdekkende salg.
Pynten fra Jul-i-Nor passet godt for de mar-
kedene som Lyche bearbeidet. Allerede tidlig
på 1950-tallet hadde Jul-i-Nor utkonkurrert
andre virksomheter i Norge som prøvde seg
på produksjon av julepynt. Etter en periode
i Mallinggaten 20 måtte bedriften ha mer
plass, og flyttet derfor til leide lokaler på
Gulskogen.
Smart pengemaskin
Effektiv produksjon ble et kjennetegn i den
spesielle industribedriften. Nils Gulhaugen
ansatte et par talentfulle og smarte mekanike-
re, som hadde den nådegave at de forstod seg
på å utvikle raske spesialmaskiner. Det ble
derfor etablert en meget effektiv produksjon
av juletreglitter, basert på maskiner av egen
konstruksjon. Introduksjonen av det moderne
plastmaterialet polypropylen på 1950-tallet
førte til at det ble satset på produksjon av
pakke- og dekorasjonsbånd, også kalt gave-
bånd. Nok en gang var det egenkonstruerte
maskiner som ga resultater. Bedriftens dyk-
tige maskinbyggere sørget for at båndpro-
duksjonen ble svært rasjonell, og følgelig
kostnadseffektiv. Dette skapte en lønnsom
bedrift, som uten problemer kunne møte kon-
kurranse fra utlandet. For en stor del var det
kvinnelige medarbeidere som tok seg av det
manuelle arbeidet i fabrikken. På 1960-tallet
vokste virksomheten jevnt og trutt, inntil den
nådde 80 ansatte.
Selv i en industriby som Drammen var
dette en bedrift av betydelig størrelse, og ikke
minst blant de mest vellykkede industrifore-
tak etablert i den første tiden etter 2. verdens-
krig. Pakkebåndet i ulike farger gikk under
navnet «Patentbånd», og i takt med veksten
ble bedriften en utpreget eksportbedrift. I
følge Nils Gulhaugen ble 90 prosent av pro-
duksjonsvolumet solgt til seks land, inklusiv
industrinasjonene Vest-Tyskland og Storbri-
tannia. Produksjonen ble organisert etter en
døgnkontinuerlig ordning. I annen halvdel av
1960-årene var det bare fire bedrifter i Europa
som produserte pakke- og dekorasjonsbånd i
polypropylen. En av dem lå på Gulskogen, og
var den eneste i Skandinavia.
I 1971 ble Jul-i-Nor til og med rangert
som landets tredje mest lønnsomme industri-
selskap regnet etter omsetning, ifølge publi-
kasjonen «Norges 500 største bedrifter».
Oppkjøpt etter Vikingetokt
Det norske gummivarekonsernet Viking, på
linje med en rekke andre større bedrifter,
snuste i denne tiden på vekst og ekspansjon i
flere retninger. Varer med utgangspunkt i plast
ble pekt ut som interessant. Den lønnsomme
eksportbedriften i Drammen kom i søkelyset.
Nils Gulhaugen gikk i forhandlinger, og det
endte med salg i 1972. I ettertid faller det lett
å anklage Viking for å ha overtatt selskaper
som en full sjømann. For eksempel kjøpte Vi-
king opp Polly peanøtter på samme tid!
Straks etter ble Gulhaugens selskap fu-
sjonert med Viking-Mjøndalen A/S, og ble
siden drevet i dette selskapets regi. Fra 1975
ble fabrikkdriften konsentrert om produksjon
av pakkebånd, og produksjonen av julepynt
ble erstattet med import av tilsvarende varer.
Bedriften greide seg deretter med 30 ansatte.
Selv om fabrikken på Gulskogen fikk en mer
beskjeden rolle som arbeidsplass, forble den
en temmelig lønnsom industribedrift. Det
hadde lite å bety for Viking, som etter få år
ville kvitte seg med mye av det som ble kjøpt
opp noen år tidligere.
Men hvem skulle eie Skandinavias eneste
industribedrift i sitt slag? Hvem hadde evne
til å tilføre bedriften nye vitaminer, og kan-
skje ytterligere vekst? Viking gikk i forhand-
linger med Union (Union Drammen), som
var landets største produsent og distributør
av gavepapir. Disse forhandlingene førte ikke
fram. Slutten på historien er kanskje klassisk.
Den norske tekstilbedriften Cebelle-Tren-
gereid på Vestlandet, som produserte tekstil-
bånd, kjøpte Jul-i-Nor fra Viking Mjøndalen.
Kort tid etter ble produksjonen stanset,
og maskinparken ble flyttet til Trengereid.
Hendelsen var en del av en plan som forelå
da Viking-Mjøndalen solgte selskapet. De
ansatte på Gulskogen ble tilbudt jobb i gum-
mivarefabrikken i Krokstadelva. Mot slutten
av 1990-tallet ble produksjonen i Trengereid
nedlagt, og maskinparken som opprinnelig
ble konstruert i Drammen, ble kjøpt opp av
en konkurrent i Wales i Storbritannia.
RH
Jul-i-Nor – som julekvelden på fabrikken
På Gulskogen ble det masseprodusert moderne pakke- og dekorasjonsbånd i plast. På sitt mest aktive gikk
bedriften Jul-i-Nor døgnet rundt, og sysselsatte 80 personer. Som navnet antyder ble fabrikken etablert for å
imøtekomme etterspørselen etter artikler for julefeiringen. Med tiden ble bedriften en pengemaskin.
1...,262,263,264,265,266,267,268,269,270,271 273,274,275,276,277,278,279,280,281,282,...366