Født inn i små kår i årene før første verdenskrig og med en stigende avsky for kroppsarbeid som følge av hardt arbeid i skogen ble løsgjengerlivet og alkoholen rammen for store deler av livet til Hans Aleksander Hansen. Men med et talent for det skrevne ord utga han fire diktsamlinger og bøker på 1960- og 70-tallet, kombinert med utallige foredrag og opptredener rundt om i hele landet. Gode venner som bl.a. Alf Prøysen og ikke minst livsledsageren Borghild sørget for at diktningen fikk gode kår etter et langt liv i alkoholens jerngrep.

Legdegutt

Til morHans Aleksander Hansen, alias Sanger-Hans eller Hans Drammen, ble født på Jevnaker 26. mars 1911. Familielivet for Hans og søsknene var preget av konflikter, alkohol og fattigdom, og Hans var bare fire år da han var full for første gang. Da foreldrene ble skilt, satte vergerådet barna bort på legd. Faren – som bare ble kalt ”Hogger’n” – ble overkjørt av toget mens han loffet gjennom Holmestrandstunnelen. Seks år gammel ble Hans plassert på bygdas kombinerte fattighus og gamlehjem, der han måtte slite med gårds- og skogsarbeid til han ble konfirmert. Etter konfirmasjonen kom han til Drammen, der moren bodde og arbeidet på papirfabrikk. I mesteparten av Hans sitt voksne liv var det Drammen som var hjembyen, og på adressen Grønland 30 holdt moren hus i mange år.

Grønland 30

Løsgjenger og tvangsarbeider

Julekveld på OpstadHans greide ikke å holde på jobbene han fikk, og kom snart i selskap med løsgjengere som hadde tilhold på Bikkjestøkket (et friluftsområde ved Austad i Drammen). Her kunne festen vare i dager og uker – en livsførsel som la grunnlaget for et langt liv med alkoholmisbruk. Etter hvert tok Hans landeveien fatt som loffer, men hadde også tilhold i Oslo og Vestfold-byene. Overalt kom han i klammeri med politiet - ikke for alvorlige kriminelle forhold, men for beruselse, innbrudd og uro. Hans ble stadig arrestert og bøtelagt, og satt flere ganger inne for soning av ubetalte bøter og i husvillearrester. I en alder av 24 år ble han i 1934 første gang dømt etter tvangsarbeidsparagrafen i løsgjengerloven, noe som resulterte i 18 måneder på Opstad tvangsarbeidshus på Jæren. Her skulle han komme til å tilbringe ca. 11 år av sitt liv fordelt på fire opphold. Han løslates siste gang 19. juni 1963, i en alder av 52 år. I tillegg til oppholdene på Opstad var Hans også på forskjellige ettervernshjem, bl.a. Bergfløtt i Lier.

JæderenOpstad tvangsarbeidshus, eller ”Jæderen” som det ble kalt på folkemunne, ble satt i drift i 1915, etter nærmere 10 år med oppkjøp av land og bygging av anlegget. Som en følge av innføringen av løsgjengerloven i 1907 var det behov for å bygge en anstalt som skulle realisere den nye tvangsarbeidsreformen i loven. Plasseringen på Jæren ble gjort for å hindre rømninger, og fordi landskapet egnet seg godt til lovens intensjon.

Tanken var at lengre opphold på Opstad med hardt fysisk arbeid – fortrinnsvis utendørs, skulle kurere alkoholmisbruk.  Opstad var derfor organisert som et gårdsbruk, og med verksteder der opptil 320 tvangsarbeidere jobbet 57 timer pr uke. Selv om Opstad ikke var et fengsel ble det allikevel oppfattet slik av tvangsarbeiderne selv. De syntes det var urettferdig å bli dømt til tvangsarbeid fordi de hadde ”drekki på gata”, som de selv sa.  Det var en hard justis på Opstad, og dovenskap og ulydighet ble straffet. Sengene var bur som ble låst både dag og natt, og det var ikke anledning til å lese aviser eller høre radio.

Etter hvert ble det lempet noe på forholdene og da løsgjengerloven ble revidert i 1970 ble Opstad nedlagt som tvangsarbeidshus. Senere ble det bygget om, og i dag holder Åna fengsel til her.

Poeten

PoetenHans Aleksander Hansen hadde helt siden barndommen hatt i seg evnen og interessen for lesing, visesang og diktning, noe som ble undertrykt i barneårene på Jevnaker. I løsgjengermiljøet kom dette tydelig frem, der han fikk tilnavnet Sanger-Hans. Etter hvert fikk han også dikt og ”stubber” på trykk i aviser og ukeblader. Diktene skildrer ofte i utilslørte, men ironiske vendinger, det harde livet blant samfunnets utstøtte og i fengsler og anstalter, men han skildrer også vare tanker om hverdagslige ting. Gjennom diktningen ble Hans Aleksander Hansen på 1950-tallet kjent med Alf Prøysen og en vennskap utviklet seg. Prøysen brukte flere av Hans sine viser, og oppfordret han til å få utgitt en diktsamling.

1963 var et avgjørende år og et vendepunkt i Hans Aleksander Hansens liv. Han ble løslatt fra Opstad for siste gang, og ble invitert til å være med i et TV-program på NRK, ”På direkten”. Her gjorde han seg positivt bemerket ved sin humørfylte væremåte, og ble over natten ”kjendis”. Alf Prøysen ringte etter TV-programmet og ba ham om å sende inn diktene sine til Gyldendal på nytt, etter at de var blitt refusert noen år tidligere. Debutsamlingen kom i 1964, og het ”Løsgjengerviser”. Boken skapte også debatt om innkjøpsordningen til bibliotekene, fordi den i utgangspunktet ble avvist, men senere kjøpt inn.

AvisutklippHans Aleksander Hansen ble nå landskjent som forfatter og dikter, og reiste også mye rundt i Norge som foredragsholder. Hans livshistorie og fortellerevne vakte begeistring, og han fikk mange positive tilbakemeldinger på både diktningen og sin liketile væremåte, blant annet fra Peter Motzfeldt. En ny diktsamling – oppfølgeren til ”Løsgjengerviser”, ble refusert i 1965, men i 1969 kom omsider ”Det lyriske fattighus”, som er en slags samling selvbiografiske historier. I motsetning til den første utgivelsen ble denne utgitt på Pax forlag. Diktningen hans ble til dels argumenter i den offentlige debatten om fengselsvesen og straffemetoder som raste på 1960-tallet, og som resulterte i at tvangsarbeidsparagrafen i løsgjengerloven ble opphevet i 1970.  Samfunnsdebattanter og akademikere som Anders Brattholm og Nils Christie brukte Hans Aleksander Hansens diktning i sin argumentasjon for å få opphevet ordningen med tvangsarbeid.

Alf Prøysen var en viktig støtte for Hans Aleksander Hansen. De to var venner i mange år, frem til Prøysen døde i 1970. I et opptak fra NRK radio fra 1960-tallet forteller Hans Aleksander selv om sitt første møte med Prøysen. Elin Prøysen husker også at faren alltid snakket varmt om Hans Aleksander, og i personarkivet hans finnes det brevkorrespondanse mellom disse to. Flere brev er undertegnet ”din broder Alf”. Spesielt et julekort fra 1969 skiller seg ut. Her roser Prøysen et dikt som Hans Aleksander har skrevet, og som Prøysen mener er langt bedre enn sin egen kjente og kjære ”Julekveldsvise”.

Les tidligere publisert nyhetssak om julekortet her.

Borghild

Hans Aleksander og BorghildPå slutten av 1960-tallet ble Hans kjent med Borghild Christiansen, og som han ble forlovet med i 1970. Alf Prøysen hadde sagt ja til å være forlover, men døde kort tid etter. Borghild og Hans ble imidlertid aldri gift, men bodde sammen i Sandefjord. Forholdet var platonisk, men ifølge den eldste sønnen utfylte de hverandre intellektuelt – og de utviklet også en gjensidig kjærlighet til hverandre. Det er først og fremst takket være Borghild at Hans klarte å holde seg borte fra alkoholen den siste perioden av livet.

Borghild Christiansen var født i Tysvær kommune i Rogaland i 1914, men vokste opp i Haugesund. Som ung var hun aktiv i Frelsesarméen, og ble etter hvert utdannet som diakonisse (sykepleier). I mange år jobbet hun på Neevengården sinnssykehus i Bergen, før hun i 1947 mønstret på et norsk skip som sykesøster. Blant mannskapet møtte Borghild en matros som senere skulle bli hennes ektemann. De giftet seg i 1950, og året etter kom den første av tre sønner til verden. Ekteparet Christiansen bosatte seg i hans hjemby Sandefjord, og mens Borghild var hjemmeværende med barna seilte ektemannen i utenriksfart. Han innledet imidlertid et forhold til en annen kvinne om bord, og i 1957 ble Borghild skilt. Som eneforsørger for tre små gutter var det til tider knapt med inntekter, men sønnene har fortalt om en mor som både bakte, sydde og vasket, i tillegg til å jobbe som fotpleier på Sandefjord aldershjem. 

Etter å ha lest et av Hans Aleksander Hansens dikt bestemte Borghild seg for å invitere han på middag. Borghilds sønn Hans Martin forteller:

Vi satt ved matbordet og mor leser i Sandefjords Blad. Hun blir så betatt av Hans Aleksanders dikt ”Godt Nyttår! Så former en tanke seg i diakonissens hode. Hva med å hilse på denne mannen? Hva med å be han til søndagsmiddag? Som sagt så gjort. Vi guttene ble sendt bort til hybelen hans for å be han på middag. Vi traff han ikke i det beste hjørnet, i sterk bakrus. Ærendet ble forkynt, svaret var både ufint og negativt og vi ble bedt om å pelle oss hjem! Mor likte ikke svaret. Slik kan man ikke oppføre seg. Vi ble bedt om å oppsøke han igjen med en klar undertone om at blir man bedt, så oppfører man seg ordentlig. Svaret ble ja, og neste søndag hentet vi en mann som var edru og skikkelig oppdresset. Dette var starten på avrusing, 15 års tørrlagt samliv med mor, vi fikk en far og han fikk en familie1.

Hans flyttet inn hos Borghild mot slutten av 1970, og bosatte seg på gutterommet der hennes utflyttede sønner hadde bodd. I familien gikk Hans Aleksander bare under navnet ”Pottifar”.

Hos Borghild hadde Hans Aleksander fruktbare år både som foredragsholder, lyriker og forfatter, noe som resulterte i to nye diktsamlinger; ”Hotell for arbeidsskye” i 1975, og ”Samfunnslære nederst ved bordet” i 1978 – begge utgitt på Gyldendal Norsk Forlag. Journalisten og forfatteren Bjørn Bjørnsen skrev hans biografi i 1973, ”Balladen om en cellesanger”. Dette var også navnet på den LP-plata som ble utgitt i 1974, der Hans Aleksander leser innledninger og synger sine egne viser.

Selv om Hans Aleksander hadde gode år med Borghild legger ikke hennes sønner skjul på at det også var et krevende samliv, der han slet med psykiske problemer og den vanskelige kampen mot alkoholen. Hverdagene var ikke alltid like gode, og Borghild hadde mange tunge stunder. Hans Aleksander og Borghild reiste mye for Folkeakademiet, der han var en mye brukt foredragsholder. Han reiste aldri noen steder uten Borghild, kanskje først og fremst av redsel for å begynne å drikke igjen.

 Borghild ved Hans Aleksanders grav

Hans Aleksander Hansen døde i Sandefjord 3. august 1983, og er gravlagt på Ekeberg kirkegård i Sandefjord. Borghild døde i 2001, 87 år gammel, og er gravlagt sammen med Hans Aleksander.

 

Arkivmateriale

Hans Aleksander Hansens personarkiv ble donert til byarkivet av tidligere fylkeskultursjef Åse Klundelien i 2012. Hun ble kjent med både Borghild og Hans på 1970-tallet gjennom sin daværende ektemann, som var ungdomssekretær i Øvre Eiker kommune. Etter Hans Aleksanders død ga Borghild disse papirene til Klundelien. Arkivet var i omfang lite og ga få opplysninger om Hans Aleksander Hansen som person. Bortsett fra noe korrespondanse inneholdt arkivet for det meste dikt, avisutklipp og et upublisert bokmanuskript.

I 2014 fikk byarkivet kontakt med en Borghilds sønner, og fikk da vite at familien hadde en del papirer etter Hans Aleksander. Dette materialet er nå avlevert til byarkivet, og er inkorporert i det personarkivet som allerede finnes. Arkivet er i sin helhet publisert på arkivportalen, og er tilgjengelig for bruk på byarkivets lesesal (noe materiale er klausulert). Familien har også gitt en del private bilder, samt gitt tillatelse til bruk av dikt fra Hans Aleksander Hansens utgivelser. Byarkivet retter i den forbindelse en takk til Hans Martin Elleflaadt og Sjur Christiansen.   

Det finnes også korrespondanse relatert til Hans Aleksander Hansen i Gyldendal Norsk Forlag sitt arkiv, som er deponert i Riksarkivet. Adgang til dette arkivet gis direkte av forlaget. I forbindelse med en utstilling våren 2013 fikk byarkivet tilgang til dette arkivet, og fant bl.a. korrespondanse fra 1965 der oppfølgeren til ”Løsgjengerviser” ble refusert.   

LP - Balladen om en cellesangerArne Bendiksen Records AS utga i 1974 den før nevnte LP-plata med Hans Aleksander Hansen. Han hadde en fin og særpreget stemme, og gikk også under navnet ”Sanger-Hans”. I forbindelse med utstillingen fikk byarkivet vederlagsfritt bruke alle sporene fra denne plata, samt prøveopptak og upubliserte spor. Et par av lydsporene ligger tilgjengelig i høyremenyen "Lydfiler". Byarkivet takker Arne Bendiksen Records AS ved Rune Bendiksen for bruk av dette materialet.

Det må også nevnes at flere av Hans Aleksander Hansens dikt ble brukt av norske viseartister på 1970-tallet. ”Tone fra Tigerstaden” ble utgitt med skuespilleren Rolf Søder i 1979, på en LP-plate som var en hyllest til Oslo; ”Jeg har mitt hjerte i Oslo”. Ironisk nok var akkurat denne visa en anti-hyllest til hovedstaden – eller Tiggerstaden, som Hans Aleksander Hansen kalte byen.

Fornyet interesse

De senere årene har det vært fornyet interesse for Hans Aleksander Hansens historie og ikke minst diktning. Bandet Ulabrand fra Øvre Eiker platedebuterte i 2008 med et album der 10 av Hans Aleksander Hansens dikt var tonesatt. Også på oppfølgerplata fra 2009 var flere av Hansens dikt tonesatt. Du kan høre flere av låtene her. Byarkivet takker Ulabrand for bruk av dette materialet.

I 2009 ble sangeren og musikkpedagogen Rolf Ødegaard spurt om å sette toner til Hans Aleksander Hansens dikt, og resultatet ble en musikalsk forestilling der 8 av diktene er tonesatt. Forestillingen er spilt både i Drammen og på Jevnaker, der Hans Aleksander Hansen vokste opp. Ødegaards musikk til Hans Aleksander Hansens dikt er utgitt i heftet ”Kors og Liljer” på Norsk Noteservice AS.

I forbindelse utstillingen i 2013 ble byarkivet kontaktet av poeten Elling M. Lien Vistekleiven fra Hønefoss, som er en stor beundrer av Hans Aleksander Hansen. Lien har skrevet en hyllest til Sanger-Hans. Dette diktet skal få avslutte artikkelen om legdegutten, løsgjengeren og alkoholikeren som gav oss et så sterkt innblikk i livet på nederste hylle og kampen mot rusen.

 

                               Rytmisk takt av en vårlig dans  

                               synger sangen om Sanger Hans.  

                               Visa om livet lekende lett,

                               hunger og anger galt eller rett.

                              

                               Om sjelers armod folket prater.

                               Røsten klinger i Drammens gater.

                               Forut for tiden da du ble kjent,

                               gullsnora engler til deg ble sendt,

                              

                               tilbød deg plass i Statens hotell,

                               diktet ditt sang om håp og om hell.

                               Drømmen og blomsten het Flittig Lise.

                               Håpet var det den skulle vise.

                              

                               Tilslutt gikk det deg heldigvis godt.

                               Takker for alle dikt vi har fått.

                               Vandrer gatelangs veier du gikk,

                               sanser toner av gatens musikk.


Fra Rolf Ødegaards ”Kors og Liljer”, Norsk Noteservice 2011