I Norge ble stadsmusikantordningen innført på 1600-tallet og vi fikk etter hvert stadsmusikanter i alle de større byene. Ordningen gikk ut på at stadsmusikanten hadde enerett til å musisere mot betaling innenfor et distrikt, og å føre kontroll med at ikke andre musikere uten privilegium tok seg til rette.

Stadsmusikanten i Christiania hadde i sitt embete ansvar for et svært stort område, som omfattet bl.a. Bragernes og Strømsø. Det var imidlertid lite realistisk at en mann i hovedstaden personlig skulle kunne betjene et så stort område. Derfor hadde han anledning til å forpakte bort distrikter til lokale spillemen, såkalte forpakterspillemenn.

I 1778 benyttet stadsmusikanten i Christiania, Peder Høegh, seg av dette og forpaktet bort retten til Hans Hendrich Hundt fra Bragernes. Han skulle nå ha enerett til spilling i brylluper, "barsler" m.m. i byene Bragernes og Strømsø, samt prestegjeldene Eiker, Lier, Hurum, Røyken, Modum, Sigdal, Sandsvær, Numedal, Ringerike og Hadeland. Dette privilegiet beholdt han til sin død i 1801, da hans sønn Hendrich Daniel Hundt arvet embetet.

I 1813 har det vært en rettstvist i Hole, hvor det av uviss grunn har vært påkrevet å bringe til veie en kopi av Hans Hendrich Hundts kongelige privilegiebrev. Avskriften er underskrevet av byfogd Lyche i Drammen, og finnes oppbevart i Thaulow-familiens arkiv, som nå er deponert i Drammen byarkiv.

I privilegiebrevet fremgår det ikke bare at han ble gitt enerett på musisering, men også at han hadde rett og plikt til å føre tilsyn med at andre musikere ikke beveget seg inn på forpakterspillemannens enemerker.

For videre lesing om stadsmusikantordningen, se artikkel på dansk Wikipedia.

Denne godbiten er en lett redigert versjon av artikkel publisert i Rundt om Drammen nr. 2 - 2015.