I dag, 22. juli 2021 - ti år etter terroren som rammet Norge - ble det arrangert minnemarkering på Gamle Kirkeplass i Drammen.

Ordfører Monica Myrvold Berg legger ned krans ved minnesmerket på Gamle Kirkeplass
BILDE: Ordfører Monica Myrvold Berg legger ned krans ved minnesmerket på Gamle Kirkeplass

Markeringen ble gjennomført med musikkinnslag, taler og kransnedleggelse: 

  • Musikkinnslag v/ Joseph Angyal (Nostalgia (Argentinsk trad.)
  • Tale og kransenedleggelse v/ ordfører Monica Myrvold Berg
  • Ett minutts stillhet
  • Musikkinnslag v/ Joseph Angyal (Erindring (fra Ondskapen/Brageteatret)
  • Tale v/ leder av AUF Rebekka Hoksmo Olsen
  • Musikkinnslag v/ Joseph Angyal (Rolf Løvland: Hymn To Hope)
Ordfører Monica Myrvold Berg holdt tale ved minnesmerket på Gamle Kirkeplass
BILDE: Ordfører Monica Myrvold Berg holder tale ved minnemarkeringen på Gamle Kirkeplass

Ordfører Monica Myrvold Bergs tale:

Kjære etterlatte, kjære overlevende.

Kjære AUF.

Kjære medmennesker.

Vi husker alle de grusomme minuttene, timene og dagene etter at terroren rammet oss.
Vi husker sjokket og hjelpeløsheten: Kunne det være sant?
Vi erindrer fortvilelsen og gråten da dødsbudskapene kom.
Og lettelsen da vi hørte om dem som mirakuløst overlevde, kjente og ukjente.
Men først av alt husker vi sorgen, sorgen over tapet og sorgen over hvor hatefulle vi mennesker kan være.

I dagene etterpå samlet vi oss. Fellesskap gir alltid styrke. Vi holdt rundt hverandre og bygde fjell av roser. Vi gikk i tog og minnet hverandre om at hatet ikke skulle vinne. Fremtiden skulle farges rød av kjærlighet.
Vi forpliktet oss til det, for hatet og terroren var ikke bare rettet mot samfunnet, AUF, Arbeiderpartiet og folkestyret. Det var rettet mot de unge, mot fremtidshåpet, mot de som skulle forme vår demokratiske nasjons fremtid. De unge er vårt korrektiv, vårt mot og vårt håp. Et angrep på dem er et angrep på håpet og vår alles fremtid.

Derfor lovet vi hverandre mye etter 22. juli:
Vi skulle besvare grusomhet med nærhet.
Vi skulle møte hat med styrke og samhold.
Vi skulle møte fordommer og fremmedfrykt med toleranse og inkludering.
Svaret på vold og brutalitet var mer demokrati og humanisme.

Hva nå, ti år etter?

Vi som kjenner pårørende og etterlatte vet at smerten og sorgen fortsatt er der. Den blir aldri borte. Vi som kjenner overlevende ofre for terroren, vet at det har vært mye fortvilelse og smerte, fysisk og psykisk. Utøya-terroren går ikke over. Den vil alltid være der, som en evig påminnelse. Men midt i tragedien fins det også et håp. I det svarteste mørke, er det et lys.

Bølgene har vasket strendene på Utøya rene.
Regjeringskvartalet har reist seg.
Men minnene om tragedien for ti år siden er der. Disse minnene handler ikke bare om de døde, hvem de var, men også hva de representerte, hva de sto for.

Ti år etter vet vi at mye har ikke gått helt slik vi håpet. Den alternative og syke virkelighet fins fortsatt noen tastetrykk unna. Gjerningsmannens tankegods har fortsatt grobunn i få, men likevel synlige miljøer.
Løgn og bedrag presenteres som sannhet. Autoritære og menneskefiendtlige tanker har kanskje bedre grobunn i dag enn for ti år siden.

Det betyr ikke at det vi lovet hverandre, ikke lenger har gyldighet. Men det minner oss om at demokrati, samhold, toleranse, inkludering, humanitet og likeverd kommer ikke av seg selv.

Det må vi kjempe for hver dag, hele tiden. I skole og hjem, over frokostbordet og i lunsjpauser. Vi må aldri gi oss! Hver dag må vi ruste oss til kamp for disse verdiene!

Det er der håpet er.

Ofrene for terroren er borte. Men de er og vil alltid være i våre tanker og våre hjerter.
Minnet om dem vil aldri dø, fordi deres navn lyser i stein som evige frihetssymboler. De representerer håpet og troen på en bedre verden og en bedre fremtid.

Med den dypeste medfølelse og respekt for ofrene og alle de berørte ber jeg om ett minutts stillhet.