Da lærer Tone Haflan (64) ble koronasyk endte hun på Drammen sykehus i seks dager. Hun vet ikke hvordan hun ble smittet, men det hun vet er at hun ikke vil bli smittet igjen. Når det er hennes tur, skal hun ta vaksinen – uten tvil.
- Jeg vil helst ikke bli syk en gang til, sier Tone Haflan med en forsiktig smil.
Hun sitter på Jovialen på Drammensbiblioteket, drikker kaffe og forteller at hun verken mistet smak- eller luktesans da hun ble syk. Men det var mange andre ting som gjorde hverdagen tøff en periode.
Det er fem måneder siden læreren ved Skoger skole fikk oppringningen fra smitteteamet i Drammen kommune. Det var jo den telefonsamtalen hun ikke ønsket å få. Men sårheten i halsen og verkingen i kroppen denne helgen i oktober, gjorde at hun luktet lunta da det ukjente nummeret lyste på displayet på telefonen.
- Det kom jo et ras av følelser. Jeg ble så fortvilet, forteller Tone da hun skjønte at testen var positiv.
Tankene kvernet. Hvem hadde hun vært sammen med, hvem kunne hun ha smittet. Hva med kolleger, elevene hun hadde vært med, familie, venner. Det var en påkjenning.
Heldigvis hadde rektor på Skoger skole bedt alle de ansatte om daglig å tenke gjennom nærkontaktene, slik at eventuell smittesporing ville bli noe enklere. Tone hadde gjort som sjefen sa, og kunne enkelt fortelle hvem hun hadde vært sammen med de siste dagene.
Selv om både lærere og elever kom i karantene ved Skoger skole, ble ingen av dem smittet. Heldigvis.
Den hun smittet, var ektemannen. Hun smiler.
Hun kan smile nå. Det har tross alt gått bra.
64-åringen fra Åskollen er av det spreke og sporty slaget. Hun trener, går turer og på ski daglig. At kroppen skulle bli så redusert og preget av det piggete viruset var hun ikke forberedt på.
Uken etter smitten ble påvist ble formen stadig verre. Hun hadde hodepine, verk i kroppen, all berøring var vondt og hun hadde null energi. Etter hvert ble hun så dårlig at hun slet med å puste. Spesialsyketransport måtte til slutt hente Tone og frakte henne til Drammen sykehus.
I ytterdøra sto den koronasyke mannen hennes igjen alene mens kona forsvant ut av gårdsplassen og nedover veien.
- Jeg har nok ikke vært så syk noen gang, sier Tone om ukene da det sto på som aller verst.
- Men jeg har så mye å leve for. Jeg ville ikke dø.
Tone trengte ikke respirator, men fikk oksygen for å få hjelp til å puste. Hun roser helsepersonellet på sykehuset som jobbet for henne og de andre koronasyke døgnet rundt. Hun roser også kommunen for oppfølging, og familie og venner for støtte og hjelp i hele perioden.
Fem måneder har gått. Hun er har vært tilbake i normal stilling siden januar, og endelig er kroppen så å si som før. Men det har tatt tid.
- Både jeg og mannen min kjenner det fortsatt litt i lungene når vi anstrenger oss. Men ellers føler jeg meg i fin form, sier Tone.
Men hun er veldig klar på at hun unner ingen å oppleve det hun har vært gjennom. Hun er helt sikker på at den dagen hun får tilbud om å få vaksine, så skal hun respondere umiddelbart. Det håper hun så mange som mulig gjør.
Dagen etter praten med kommunikasjonsstaben i Drammen kommune, sender Tone en melding på messenger:
«Målet med intervjuet må være å oppfordre flest mulig til å takke ja til å vaksine - slik at vi kan leve mest mulig normalt igjen. Slik at flest mulig skal få tilbake jobbene sine, at barn og unge skal få tilbake et normalt liv - med aktiviteter og et sosialt liv».
