19. august 2020 er Svelvik 175 år. Gratulerer med dagen!

Det var planlagt et stort arrangement for å markere jubileet, men på grunn av koronasituasjonene måtte planene endres.

– Vi har ikke gitt opp en stor 175-årsfest, men det kan ikke skje før samfunnet er tilbake til tilnærmet normale tilstander, sier formann i Svelvik historielag Inge Høyen. 

Allikevel har det blitt både film og senere i høst blir det vandreteater.

Jon Kristian Ebbestad (DU), Kristin Surlien (H)  og Inge Høyen (Sp). Foto Svelviksposten.
Den driftige gruppa i Svelvik historielag består av Jon Kristian Ebbestad (DU), Kristin Surlien (H) og Inge Høyen (Sp). De lar ikke et virus stoppe markeringen. Foto: Svelviksposten.

De har engasjert befolkningen i Svelvik til å legge ut bilder i Facebookgruppa som nå teller godt over 2000 medlemmer. Redaktøren heter Erlend Skaare og er ansatt i Svelviks historielag. Han har også fått oppgaven å skrive siste kapittel av Svelvik kommunes historie.

Tidligere er det utgitt to bind av Svelviks historie, og den siste stopper foreløpig i 1995. Nå føres de siste årene i pennen av Erlend Skaare, slik at historien blir bevart og tilgjengelig for allmenheten og fremtidige generasjoner.

Vandreteater og film

I uke 38 og 39 blir det vandreteater “175 år på 175 minutter”. Her er det Christin Grilstad Prøis som er forfatter og primus motor for det som skal skje. Hun har tidligere hatt suksess med et tilsvarende byvandringsprosjekt. Det ble gjennomført vinteren 2019 og foregikk på gateplan med flere stoppesteder og besøk i den gamle papirfabrikken.

Et annet prosjekt er Svelvkfilmen. Over 70 personer har medvirket i filmen som ble filmet over tre dager denne sommeren.

– Filmen skal få Svelvik-hjerter til å banke litt fortere, sier Christin Grilstad Prøis.

Hun har ofte som mål å gjøre svelvikinger stolte av byen sin. Det ble også laget et eget Svelvik-kor for anledningen. Deres røst blir å høre i filmen som er produsert av profesjonelle aktører.

Videre har vi fått lov å gjengi Inge Høyens artikkel om Svelvik som sto på trykk i Svelvikposten 18. august 2020.

Svelvik – fra strandsted til egen kommune for 175 år siden

Av Inge Høyen, leder for Svelvik historielag og Svelvik 175 års jubileum

19. august 2020 er det 175 år siden Svelvik fikk ladestedsrettigheter og ble skilt ut som egen kommune fra landdistriktet Strømmen.

Sett gjennom «2020-briller» er det et lite paradoks at man den gang måtte skille ut sentrumsområdet og lage en ny kommune for å skape videre vekst og utvikling, for drøyt 100 år seinere var det som kjent stikk motsatt.

I 1964 ble Svelvik og Strømm igjen slått sammen, også det for å skape videre vekst og utvikling. Og i våre dager er det tatt ytterligere skritt mot større enheter gjennom sammenslåingen av Svelvik, Drammen og Nedre Eiker.

BILDE: Oversikt fra Flaggstanga. Bildet er tatt i 1964. Foto: Mittet & Co. AS/Nasjonalbiblioteket.
BILDE: Oversikt fra Flaggstanga. Bildet er tatt i 1964. Foto: Mittet & Co. AS/Nasjonalbiblioteket.

Bakgrunn

Men hva var det egentlig som var bakgrunnen for det historiske vedtaket for 175 år siden? Sigfred Eier gir i bøkene Svelviks historie og Strømms historie, bind I, en inngående beskrivelse av hva som skjedde i årene før 1845.

Og som så ofte opp gjennom historien, lå mye av svaret også den gangen i relasjonene mellom Svelvik og Drammen.

Utgangspunktet var at det i landdistriktet Strømmen gradvis hadde vokst fram to tett bebodde strandsteder (eller sentrumsområder om man vil) ved Svelvikstrømmen.

Spesielt skipsfarten og handelen med tømmer og trelast fra Drammensvassdraget førte til at folketallet økte jevnt og trutt. Men som vi har sett i sommermusikalen «Den gode hensikt», var det trange kår, og handelsvirksomhet i noe særlig omfang var forbudt. Det var forbeholdt borgerskapet i Drammen, som fikk kjøpstads-privilegier i 1715.

Storgaten i Svelvik fra 1900. Foto: Mittet & co AS / Nasjonalbiblioteket.
BILDE: Storgaten fra 1900. Foto: Mittet & co AS / Nasjonalbiblioteket.

Privilegiekommisjonen

For å håndheve disse handelsprivilegiene, hadde man i Drammen nedsatt en egen privilegiekommisjon, som slo hardt ned på all ulovlig handel. Kommisjonen bestemte både hvordan handel skulle drives, og ikke minst hvem som skulle drive den.

For eksempel var all handel med korn forbudt. Innbyggerne ved Svelvikstrømmen måtte derfor dra til byen for å skaffe seg korn og mel. Siden det ikke fantes vei til Drammen, foregikk all trafikk til vanns. Men vinterstid, hvor mange skuter lå i opplag og folketallet dermed var langt høyere enn sommerstid, frøs Drammensfjorden til.

Dermed ble det både mye mer tungvint, til dels også farefullt, og ikke minst unødvendig dyrt, når innbyggerne skulle ut på handel.

Derfor var det ikke til å unngå at det foregikk en god del småhandel (høkerhandel) og smughandel. Det førte til at privilegiekommisjonen etter hvert strammet grepet. Særlig ille ble det etter 1823, for da ansatte kommisjonen en inspektør som viste seg ganske nidkjær.

Han ble nemlig delstønnet på provisjonsbasis, ved at en andel av mulktene som ble idømt for ulovlig handel tilfalt han. I 1842 foretok kommisjonen hele 14 anmeldelser om ulovlig handel i strandstedene. Til og med folk som bare hadde solgt brød ble bøtelagt. Stadig flere så nå at behovet for ordentlige landhandlere hadde vokst seg så stort at noe måtte gjøres!

Formannskap og handelslov

To viktige begivenheter skulle vise seg å bli av stor betydning. For det første vedtok Stortinget formannskapslovene i 1837. Nå skulle lokale folkevalgte stelle med kommunale saker i stedet for utnevnte embetsmenn. Riktignok var stemmeretten sterkt begrenset.

Av en befolkning på godt over 1000 innbyggere, var det kun rundt 40 stykker med stemmerett. De nyvalgte formannskapsmedlemmene i Strømmen i 1837, med stedets første ordfører Herman Berger fra Nesbygda i spissen, hadde nok ikke noe særlig erfaring med slikt arbeid.

Det kommunale selvstyret var tross alt i sin spede barndom. Men det er rimelig å anta at de hadde langt bedre kjennskap til befolkningen reelle behov enn kongens embetsmenn.

Svelvik-175-ar-herman-berger-ordforer.jpg
Ordfører Herman Berger. Foto: Faksimile fra boka «Svelviks historie», utgitt ved 100-årsjubileet i 1945.

Det andre som skjedde var at det i 1842 ble vedtatt en ny handelslov som langt på vei opphevet gamle handelsprivilegier. Men det medførte ikke store endringer i første omgang. Høkerhandelen fortsatte, og sogneprest Neuman beklaget seg over at høkerne som oftest manglet de varene det var mest behov for.

Det eneste samtlige høkere hadde lett tilgang til var brennevin, og det var utelukkende til skade. Den beste måten å få slutt på dette på var en friere handel, mente Neuman.

 

Men det var lettere sagt enn gjort. Problemet var at lovverket var forskjellig for landdistriktene og byene. Etter hvert ble det klart at for å få til endringer av betydning, måtte strandstedene skilles ut som egen kommune fra Strømmen herred. På den måten kunne man få ladestedsrettigheter og dermed bli underlagt formannskapsloven for byene. Ordfører Berger og formannskapet var positive til dette fra første stund. Samtidig økte åpenbart utålmodigheten i befolkningen.

Avslag og nye runder

Våren 1843 sendte formannskapet en henstilling til overordnede myndigheter om at strandstedene måtte få ladestedsrettigheter. Men dette forsøket ble effektivt torpedert av amtmannen (fylkesmannen), W. Cappelen. Han skrev til departementet at han ikke kunne se at det var behov for en slik «foranstaltning», og departementet foretok seg derfor ingen ting.

Det gjorde derimot sogneprest C. Neuman, som hadde sterke meninger om mangt og mye i lokalsamfunnet.

Svelvik175ar-neuman.jpg

Sogneprest C. Neuman. Foto: Faksimile fra boka «Svelviks historie», utgitt ved 100-årsjubileet i 1945.

Neuman hadde ved flere anledninger forgjeves forsøkt å få amtmannen på banen. På seinsommeren 1843 skrev han en lengre utredning om saken som han nå sendte direkte til departementet.

Her argumenterte han så kraftfullt og overbevisende at departementet ba amtmannen se på saken en gang til. Han henvendte seg til Strømmen formannskap som igjen anbefalte utskillelse av strandstedene. Fogden (skatteinnkreveren) i Jarlsberg, derimot, frarådet utskillelse, først og fremst fordi det ville stå i strid med Drammens bys handelsinteresser.

Mye kan tale for at den egentlige årsaken kan ha vært frykt for at de samlede skatteinntektene på denne måten ville gå ned.

«Bjergfull og snever strand»

I februar 1844 tok innbyggerne i strandstedene selvinitiativet i saken. De oppnevnte en komité på ni menn, som i løpet av en måned utarbeidet en ny søknad om utskillelse.

Her ble Neumans tidligere brev ytterligere underbygget, flere nye argumenter ble anført, og det ble laget et eget kart over strandstedene som bl.a. motbeviste Drammens påstand om mangel på plass.

For i Drammen ble søknaden kraftig motarbeidet. Formannskapet mente Svelvik utelukkende hadde oppstått fordi stedet var vinterhavn for Drammen. Det var nærliggende byer å hente forsyninger fra, og Svelvik hadde ikke stor nok betydning, så ladestedsrettigheter trengte man ikke.

På en så «bjergfull og snever strand»» var det heller ikke lagerplass til trelast, foredling eller annen fabrikkdrift.

I Holmestrand var tonen en annen. Alle organer anbefalte søknaden. De mente det var allment akseptert at strandstedene hadde en «meget bekvem beliggenhet for handel», og at utsiktene til videre utvikling og vekst var gode.

Ladestedet Svelvig

Svelvikferjen fra ca 1900. Bildet: Mittet & Co AS / Nasjonalbiblioteket.
BILDE: Svelvikferjen fra ca 1900. Bildet: Mittet & Co AS / Nasjonalbiblioteket.

Det endte med at amtmannen snudde og ga søknaden sin varmeste anbefaling i slutten av januar 1845. Deretter gikk det ganske raskt. 10. mars la finansdepartementet fram forslag til lov om losse- og ladestedsrettigheter for strandstedene.

Fire dager seinere ble saken referert i Odelstinget og sendt til næringskomiteen. Komiteen avviste alle vesentlige innvendinger fra Drammens side og innstilte på at loven skulle vedtas.

Det ble den også mot 4 stemmer i Odelstinget 14. juli. I Lagtinget ti dager seinere gjorde Drammensrepresentanten Joh. Fr. Thorne et siste forsøk på å stanse forslaget, men han lyktes ikke.

Gjennom stortingsbehandlingen ble samtidig benevnelsene «Strandstedene Svelvigen og Strømmen» erstattet med navnet «Svelvig».

19. august 1845 sanksjonerte kong Oscar den første loven om ladestedet Svelvig, og Svelvik kommune var et faktum.