I 2022 er det blitt plassert ut skulpturer i Storgata, Lallaparken. Fra 23. juni til og med 10. oktober blir fire skulpturer vist frem i Svelvik sentrum. Skulpturene er utleid av Norsk billedhoggerforening. Under kan du lese litt mer inngående om årets kunst og kunstnerne.
Det er fire nye skulpturer som er plassert ut der det mest iøynefallende er et stort hode i tre som stirrer på alle som kommer kjørende eller gående ned mot rundkjøringen, eller inn og ut fra fergeleiet. Denne skulpturen er helt ny (2021) og er laget av Gisle Harr og heter: Megasize# 1: Mormor.
Gisle Harrs kunstnerskap fokuserer på portrettet som tema, og han lager realistiske skulpturer i varierende størrelser og materialer som gips, bronse, epoxy, tre, ofte malt polykrome. Skulpturene inngår gjerne i større installasjoner og iscenesettelser. Skulpturene kan eksempelvis forestille hverdagsmennesker, historiske personer, lokale helter eller personer fra populærkulturen,
Mormor er første portrett i serien "Megasize", der tanken er å forstørre portrettskulpturer fra et lite format og plassere dem ulike steder i det offentlige rom, der publikum kan forholde seg til portrettskulpturene på en annen måte enn i et gallerirom. Skulpturen er utformet i samarbeid med Stor- Elvdal Fellesverksted for Treskulptur og Innovativ tre-arkitektur.
På siden av Megasize#1: Mormor så finner vi en skulptur av en mor og datter som mater duer med en tittel som, dessverre, er svært treffende for tiden vi lever i: Donna nobis pacem (gi oss fred). Skulpturen er av Solveyg W. Schafferer og fra 1984 – 87. Moren og datteren sitter på en trapp med en høy søyle bak seg som, når du trår nærmere, viser ulike tegninger som viser de negative aspektene ved vår kristne vestlige kultur.
Kunstneren sier selv:
«Da jeg var litt over 15 år døde min mor. Jeg sa den gang at jeg en dag skulle lage en skulptur til minne om henne enda jeg aldri modellerte. Jeg var flink til å tegne men alt lå liksom i fremtiden. Det hendte meget på grunn av krigen men omsider kom jeg tilbake til Norge og tok artium på Grimeland i Oslo 1948. Deretter begynte jeg på kunstskolen i Trondheim og i 1950 begynte jeg på Statens kunstakademi i Oslo.
I alle år lå denne tanken i bakhodet mitt ”du skulle lage den skulpturen av mor” men jeg visste ikke riktig hvordan. Jeg hadde dette lille fotografiet av mor og meg som mater duene i Venedig – vi sitter på noen trappetrinn som danner sokkelen til en flott, stor barokksøyle. Men søylen var liksom ikke riktig. Årene gikk og en dag satt jeg tilfeldigvis foran TV- det var et program fra Italia og plutselig var den der—Den ”Trajanske søylen”. Da visste jeg straks hvordan jeg skulle lage denne skulpturen . Keiser Trajan forherliget sine krigstog og erobringer men søylen min tar opp de negative aspekter av vår kristne vesterlandske kultur i forhold til min forståelse av kristendom og Jesu liv og lære.»
Solveyg W. Schafferer sin nettside
Ved siden av Donna nobis pacem står en mindre skulptur av Kjersti Wexelsen Goksøyr fra 1992 med navnet Skjult. Skulpturen har en myk, rektangulær form og det er først når du titter nærmere etter du ser at det, i en liten nedsunken del på formen, er et lite øye som titter tilbake på deg. Å arbeide med kunst er for Wexelsen Goksøyr en måte å forske på. Hun aner noe hun leter etter å klargjøre. Tilnærmingen til stoffet er en annen enn den intellektuelle, akademiske, noe hun ser på som et viktig supplement. Det er lærerikt at flere innfallsvinkler, metoder tas i bruk for å sette i gang prosesser og debatter, som verktøy til å forstå mer.
Hun er opptatt av å bruke visuelle uttrykk som mulighet til å billedlig gjøre krefter i livet som ikke er synlig, men som kan oppleves intuitivt.
Kjersti Wexelsen gøksøyr sin nettside
På gressplenen med det store lokale ankeret på sin side finner man Brottsjø av Kjell Grette Christensen fra 1998. Her ser vi en båt på vill ferd over et urolig hav. Båten og bølgen den rir på er dynamiske og gir inntrykk av å være i bevegelse. Kjell Grettes Christensens kunsteriske uttrykk kan betraktes som en videreføring av den sterke figurative tradisjon i norsk billedhuggerkunst som har røtter tilbake til mellomkrigstiden.
På samme tid som Christensen tar opp i seg denne arven, har han et romantisk temperament som har drevet hans uttrykk i en barokk retning. Karakteristisk for mange av Christensens figurer er at de kan gi et inntrykk av å være i en liten ubalanse; at "de er litt over eggen". Det bidrar til å gi hans beste arbeider driv; en medrivende følelse av dynamikk.
Kjell Grette Christensen sin nettside
