Arbeider man med eldre arkiver, kommer man nesten daglig over interessant materiale. I kommunale arkiver dreier dette seg oftest om lokalhistorisk stoff, men det hender også at man får ting mellom hendene som gir innblikk i viktige nasjonalhistoriske hendelser. Et eksempel på dette er protokollen etter Grunnlovsforeningen i Skoger. Denne foreningen ble stiftet 26. november 1883 og var én av ca. 160 tilsvarende foreninger som alle ble dannet i kjølvannet av den rikspolitiske konflikten vi gjerne kaller ‘statsrådsaken’ eller ‘vetostriden’.

Protokollens forside
Foto: Protokollens forside

Politisk bakteppe

Som noen av oss kanskje husker fra skoledagene, var bakgrunnen for denne striden at landets regjering etter hvert hadde blitt et selvrekrutterende kollegium av embetsmenn som styrte relativt suverent - ofte uten skrupler med å ignorere stortingets vedtatte lover og bevilgninger. Den stadig voksende opposisjonen krevde at statsrådene skulle pålegges å møte i Stortinget for at de folkevalgte i større grad skulle kunne føre tilsyn med at regjeringen gjennomførte det de var pålagt. Dette stred imidlertid imot 1814-grunnlovens strenge maktfordelingsprinsipp og krevde en grunnlovsendring. Grunnlovsendringen ble vedtatt i Stortinget tre ganger, men kongen som stod på statsrådenes parti, brukte sin vetorett og nektet å sanksjonere vedtaket alle gangene. De som har makt, vil sjelden gi den fra seg.

I sluttfasen kom derfor uenigheten først og fremst til å dreie seg om hvorvidt kongen hadde absolutt veto i grunnlovssaker eller bare tre ganger utsettende veto som i andre lovsaker. Hvor nært Skoger-foreningen var knyttet opp til denne konflikten kommer frem i statuttene hvor det står at foreningens formål er «…at værne om vort Samfundslivs jevne og rolige udvikling paa Kristendommens Grund, og at virke for Grundlovens Bevarelse og at støtte den Oppfatning, at ingen Forandring i Grundloven kan finne Sted, med mindre Storthing og Konge deri er enige.»

Partivesenet

Befatter en seg med denne historiske epoken, er det viktig å ha i bevisstheten at det den gang rådet en sterk tradisjonsbundet uvilje mot dannelsen av politiske partier. Stortingsmennene skulle være en elite av frie, sterke menn som representerte folket og ikke et politisk parti. Begrepene Venstre og Høyre refererte derfor – under den første fasen av vetostriden – først og fremst til de gruppene som inntok det ene eller det andre standpunktet i konflikten. Motstanden mot partivesenet var til stede i begge leire, men sterkest blant de konservative.

Foran Stortingsvalget i 1882 begynte dette å endre seg. Da gjennomførte venstresida en sentralstyrt valgkamp i distriktene som førte til flertall i nasjonalforsamlingen og mulighet for å stille regjeringen Selmer for riksrett. For de konservative ble dette et nederlag, og de innså at de også måtte arbeide mer organisert for å vinne folket for sin sak. Dannelsen av grunnlovsforeningene var et resultat av denne erkjennelsen, og den konservative jussprofessoren Ludvig Aubert var her en sentral regissør. Som vi skal se, dukker han også opp i vår protokoll.

Skogerforeningen

Vedlegg 2.pdf Forhandlings Protokol for Grundlovsforeningen Skouger Herred
Foto: Stiftelsesmøtet

Grunnlovsforeningen i Skoger ble grunnlagt i de månedene hvor riksretten behandlet anklagene mot regjeringen Selmer og ca. 3 måneder før den første domsavsigelsen 27. februar 1884. Protokollen inneholder drøyt 30 møtereferater skrevet i tidsrommet 1883 til 1900.

I referatet fra stiftelsesmøtet, som ble avholdt i Skoger Sparebanks lokaler på Strømsø, presenteres foreningens statutter. Disse redegjør først for det allerede siterte formålet, for så å gå videre med å fortelle hvordan det er tenkt at foreningen skal arbeide for sin sak: «Foreningen vil virke for sit maal ved at foranstalte Møder, hvori Foredrag, Discusion og Oplæsning finder sted, ved at arbeide for udbredelse av gode Skrifter og Aviser og at fremme gode Valg.» Ser man protokollen under ett, er det det siste, altså forberedelser til forestående valg hvert tredje år, som dominerer ved siden av styrevalg og innskriving av nye medlemmer.

Perioden fra grunnleggelsen i 1883 til høsten 1885 skiller seg imidlertid ut. Da arrangeres det med relativt stor hyppighet møter med foredrag av inviterte foredragsholdere. Professor Aubert er først ute 8. januar 1884 hvor han holder et «…klart, greit og gribende foredrag, væsentlig om den nuværende politiske Situation…» De over 100 fremmøtte skal ha lyttet oppmerksomt, men referenten nærmest beklager at det ble liten diskusjon etterpå. Grunnen skal ha vært at det var få venstremenn til stede, og det gikk rykter om at de hadde blitt enige om å boikotte arrangementet i et eget møte dagen før. Neste møte er i Ekerhaugen skoles lokaler 4. april, tre dager etter den siste domsavsigelsen i riksretten. Denne gangen er det Lars Raknerud som snakker om Riksrettslovgivningen og Riksrettsdommene. «Da ingen af ”Venstre” var tilsede, blev der ingen diskussion.», skriver referenten lakonisk.

Lars Raknerud
Foto: Lars Raknerud

Den 15. april holder han det samme foredraget på Konnerud skole, og her blir det annerledes: «Da en del venstremænd var til stede, blev der en livlig diskusjon.» Lars Raknerud var redaktør av Buskerud Blad og stod klart på den konservative siden. Da den første dommen i riksrettsaken ble avsagt 27. februar, lot han hele domsavsigelsen trykke i et ekstrabilag med sørgeramme rundt. I en leder dagen etter skrev han: «Vi har et ønske for de fældende Dommere i Rigsretten: Gud lad dem dø rolig.» Etter april er det ikke noe nytt møte før generalforsamlingen i 26. november 1884 hvor foreningen slutter seg til Centralstyrelsen for landets konservative foreninger i Kristiania. Det er denne sammenslutningen som siden skifter navn til partiet Høyre.

Konnerud skole – Tegning av Oscar Hauge fra jubileumshefte.
Foto: Konnerud skole – Tegning av Oscar Hauge fra jubileumshefte.

5. og 21. februar er Raknerud igjen på banen og holder foredrag om parlamentarismen på Nøsted og Strømsgodset skoler. Den 5. ble det ingen debatt, men den 21. «…udspant det sig en livlig Discution, hvori deltog flere…» Etter dette ser vi ikke mer til Raknerud, men det holdes fortsatt foredrag. Oftest av lokale foredragsholdere, men Carl Otto Løvenskjold som hadde vært norsk statsminister i Stockholm under Aprilministeriet våren 1884, dukker opp ved en anledning. Hans foredrag ville påvirke valget i gunstig retning for Høyre, bemerker referenten, og dette er første gang navnet Høyre tas i bruk i denne protokollen. Nå er man i gang med valgforberedelser, og ordfører, banksjef og gårdbruker Lauritz Hervig melder seg inn i foreningen, blir også styremedlem og valgt som en av valgmennene for de konservative. Han representerte siden amtet på Stortinget fra 1895 til 1900.

Ny forening

I 1894 legges foreningen ned for å opprette en ny. Hensikten oppgis å være at man vil samle både eldre og yngre med et mer moderne navn, Skouger moderat konservative Forening. Grunnen til at man ikke bare kunne foreta et navneskifte, må ha vært at dette formelt ikke var mulig hvis man samtidig også ville endre formålsparagrafen. Den fikk nemlig en annen ordlyd i den nye foreningen ved at man sløyfet det siste om at grunnloven ikke kunne endres «…med mindre Storthing og Konge deri er enige.” Dette må ha vært ansett som et tapt slag i 1894. Nå blir det igjen en del foredragsvirksomhet, men denne gangen mer som en del av valgkampen. Det siste møtet som det er skrevet referat fra, er datert 25. august 1900. Så er det bare blanke sider i protokollen.

Domsavsigelsen påført Rakneruds sørgeramme
Foto: Domsavsigelsen påført Rakneruds sørgeramme

Sammenfatning

Ser man alle møtereferatene under ett, er de relativt tørre og kortfattede. De eneste vurderingene som gjøres er når det holdes foredrag. Da sies det gjerne noe om foredragets høye nivå, antall tilhørere og om de var lydhøre - og ikke minst om det ble noen debatt etter foredragene. Ble det det, får man inntrykk av at man anså møtet for spesielt vellykket.

Dersom grunnlovsforeningen i Skoger aldri hadde blitt stiftet, ville vår felles historie selvfølgelig ikke ha sett det minste annerledes ut. Den var som nevnt bare én av ca. 160, og det var allerede stiftet ca. 90 andre da den så dagens lys. Statuttene var nok også skrevet over samme lest som alle de andre. Når den i dag allikevel kan være interessant å beskjeftige seg med, har det med flere ting å gjøre. Statsrådsaken og vetostriden førte til to av de viktige endringene i norsk politisk historie, innføringen av parlamentarismen og dannelsen av de politiske partiene. Det mest spennende er allikevel at striden den gang avfødte en aktivitet på grasrotnivå man ikke hadde opplevd tidligere, og den regnes for å være den første virkelig store politiske massemønstring her i landet. I Skoger-protokollen kommer dette engasjementet klart til syne.