Gjennom drøyt 100 år og 4 generasjoner var W.C. Møller synonymt med produkter av den høyeste kvalitet. Også utenfor landets grenser hadde firmaet en høy stjerne og leverte varer til alle verdens hjørner. Gullgravere i Alaska, polfarere på vei til uoppdaget land, Engelsk marinepersonell – alle så de til Drammen når de skulle kjøpe bekledning. Det samme gjorde den tyske okkupasjonsmakten under krigen. Historien om W.C. Møller og Drammens skjortefabrikk er et helt spesielt kapittel i norsk industrihistorie.

Wilhelm Christian Møller (1829-1911) ble født i Drammen som sønn av skomakermester Carl Møller. Det var imidlertid ikke som skomaker at Wilhelm Christian skulle skape seg et navn. Som 16 åring kom han i lære hos bundtmaker Pasternack i Christiania – en av landets fremste i sitt fag. Etter 5 års læretid hos Pasternack reiste Wilhelm Christian utenlands. Først til Hamburg der han tilbrakte 4 år, senere til København. Først i 1856 vendte han tilbake til Drammen og i 1859 løste Wilhelm Christian borgerbrev i kjøpstaden. Borgerbrevet ga innehaveren tillatelse til å drive handel i byen, og kort tid senere åpnet han sitt utsalg av pelsvarer på Bragernes. Wilhelm Christian sies å ha vært nøysom, nøyaktig, og svært dyktig i sitt fag. Dette førte til at han raskt fikk et godt omdømme i byen og forretningen gikk godt fra starten av.

I 1866 sto første del av Randsfjordbanen ferdig. W.C. Møller sikret seg kontrakt med NSB på leveranse av uniformsluer og saueskinnspelser til togpersonellet. Denne avtalen hadde Møller i over 100 år, og det har blitt antydet at det kan være den lengstvarende offentlig-privat kontrakten i norsk historie.

1866 skulle vise seg å bli et merkeår for byen, på flere enn én måte. I midten juli startet en brann på Waagaardsløkken, i det som i dag er byparken. Vinden blåste friskt fra vest og flammene spredte seg raskt. I løpet av et drøyt døgn hadde 388 eiendommer på Bragernes gått med i flammene, heriblant Møllers forretning. Allikevel kan vi lese i Drammens Tidende, bare 6 dager senere, at «Bundtmager Møller anbefaler sit Udsalg af Hatte og Huer i Strømsø Børneasyl ved Dam. skibsbryggen».

Foto: Annonsen fra Drammens Tidende den 18. juli 1866.

Om Møller hadde et lager med varer et annet sted i byen eller om han hadde klart å redde deler av beholdningen over elven med båt, slik en del gjorde, vites ikke. Allikevel ser vi at forettningen er i gang igjen etter bare et lite opphold.

Etter hvert som Bragernes gjenoppbygges, flytter Møller over eleven igjen og etter en periode i midlertidige lokaler på Bragernes torg, kjøper han bundtmaker Olsens gård på hjørnet av nedre Storgate og Schwenckegaten. Gården strekker seg rundt hele kvartalet og Møller kunne innrede både butikk, lager og verksted, i tillegg til privatleilighet i 2. etage.

Det var i bakgården her, sies det, at Møller gjorden oppdagelsen som skulle være avgjørende for hans videre karriere. Historien forteller at en av de ansatte en dag sto og pisket reinsdyrskinn i bakgården. Hårene virvlet rundt ham og noen falt ned i et fat med vann som sto der. Wilhelm Christian så hvordan hårene fløt i vannskorpen. Han samlet dem sammen til en liten klump, og oppe på la han en to-krone. Den fløt!

Foto: Bilde av de ansatte, tatt i bakgåden hos Møller i Schwenckegaden. Fra Karin Pihls samling.

Møller forsto at reinsdyrhår hadde en helt spesiell flyteevne og man kunne bruke dem i produksjon av redningsartikler, flytevester, livbøyer, o.s.v. Produksjonen av redningsapparater fikk etter hvert en slik suksess at firmaet måtte åpne en egen redningsapparatfabrikk i Engene 50. Herifra eksportete de redningsapparater verden over. Møller fikk kontrakt med både den engelske marinen og den svenske om leveranse av redningsvester, langs elven Spree som renner gjennom Berlin ble det hengt opp redningsbøyer fra Møller og fiskevær langskysten, både i Norden og i Canada kjøpte redningsutstyr fra Møller. Apparatene ble en internasjonal suksess!

Det var også hit, til leilgheten i Schwenkegaten, at Robert Scott kom for å bestille pels til sin sydpolekspedisjon. Det samme gjorde Roald Amundsen, som for øvrig også kjøpte 1000 liter saft fra Backers saftfabrikk bare noen kvartaler unna. Scott lovet Møller skinnet fra den første pingvinen som ble skutt på ekspedisjonen, men som vi vet kom aldri Robert Scott tilbake fra antarktis. Han ble fanget i en storm på tur tilbake fra Sydpolen og døde der med et knippe av sine nærmeste menn. Med seg på ekspedisjonen hadde Scott en normann, nemlig Trygve Gran. Eller Teddy Grant, som han kalte seg selv. Gran returnerte til Norge etter den skjebnesvangre ekspedisjonen og med seg hadde han kaptein Scotts ski. «Om ikke kapteinen fullfører løpet, skal i alle fall skiene hans gjøre det» skal Gran ha sagt. Skiene befinner seg i dag på Skimuseet i Holmenkollen.

Generasjonsskifte 

Etter hvert som Wilhelm Christian begynte å dra på årene var det sønnen, Carl Christian som overtok driften av firmaet. Carl Christian var født i 1875. Han hadde gått sine barnesko i gården i Schwenckegaten og kjente bundtmakerfaget fra han var liten. Som student reiste også han ut, for å studere det europeiske motebildet. Læretiden utenlands varte i seks år. Han var i Hamburg, Wien, London og Paris og et kortere opphold i København. Da Wilhelm Christian døde i 1911 tok Carl Christian over styringen av familiebedriften. Forretningene gikk så bra og leveransene var så store at firmaet ikke lenger hadde nødvendig plass i den gamle gården i Schwenckegaten, og i 1916 fikk han bygget den nye fabrikken i Bragerhagen 16. Der fikk de moderne lokaler og større plass, flere ansatte og høyere omsetning.

Foto: Den nye fabrikken i Bragerhagen 16. Oppført under Carl Christian Møller i 1916.

Krigen 

Det var Carl Christian og hans sønn Alf Møller, som satt ved roret i april 1940 da tyskerne angrep Norge. Da tyske tropper besatt Akershus festning fant de et stort lager med førsteklasses pels produsert av Møller for det norske forsvaret. Tyskerne sendte bud til Møller om at de nå skulle produsere pels og vinterbekledning for den tyske krigsmakten. Det var et dilemma for Møller. På den ene siden kunne man nekte og følge tyskernes krav. Da risikerte man fengsel og konfiskering av fabrikken. Eller man kunne gå med okkupasjonsmaktens krav og forøke å stikke kjepper i hjulene for produksjonen underveis. Carl Christian og Alf valgte det siste. Det kom til å koste familien dyrt. Ikke bare produserte Møller pels til de tyske soldatene, de produserte også vakre pelskåper til de tyske offisersfruene og pelsposer av høyeste kvalitet til tyske babyer. Samtidig var Alf Møller Milorgs økonomisjef, han sørget for luftslipp av utstyr til gutta på skauen, han betalte av egen lomme for å hjelpe enkene av norske motstandsmenn å flykte til Sverige og England, og han distribuerte de illegale avisene «Ja vi elsker» og «London – nytt». Allikevel var det slik at når krigen var over og landssvikoppgjøret kom, var det ingen gråsoner. Kun svart/hvitt. Men, retten tok hensyn til motstandskampen og Alfs rolle i Milorg. Dommen lød på «hederlig landssvik». Det var én av bare en håndfull slike dommer etter krigen. Carl Christian og Alf ble dømt til å betale tilbake overskuddene fra krigsproduksjonen. 2,2 millioner kroner i 1946. En svimlende sum! I overkant av 50 millioner i dagens verdi. Allikevel var det sosiale stigmaet verst. Far og sønn mistet alle sine verv og sin sosiale rang som byens fremste familie. Carl Christian hadde sittet i direksjonen i teatret, styret i kunstforeningen og han var ordfører i styret i forsikringsselskapet Norge. Alf var bl.a. ivrig styremedlem i roklubben og i en rekke år rosjef. Han satt i styret i Konfeksjonsfabrikantenes landsforbund og i Norske luefabrikanters forening samt styremedlem i KO-FA-NO. Nå var de begge utstøtt og uglesett, sammen med resten av familien. Dette gnaget på Alf, jevnt og trutt over de neste årene og etter hvert ble skammen for tung å bære på. En sommerkveld i 1956 gikk Alf hjemmefra og til fabrikken i Bragerhagen 16, der han skjøt seg selv på kontoret. På en måte er Alfs død et bilde på kapteinen som går ned med skuta.

Siste kapittel 

Carl Christian døde fire år senere, i 1960 og det var Alfs sønn Wilhelm Christian, oppkalt etter sin oldefar, som overtok familiefirmaet. Økningen i velstandsnivå i årene etter krigen førte til mere fritid og med dette et økt ønske fra forbrukerne om fritidsklær. Stilen ble en del løsere enn tidligere. Under navnet Drammen skjortefabrikk A/S startet Møller produksjon av fritidsskjorter i fabrikken i Bragerhagen. I jubileumsåret 1959 produserte Skjortefabrikken 150.000 skjorter, 120.000 luer og produksjonen av kapper hadde steget med 750% på tre år, mens firmaets pelsavdeling kunne bokføre 59.000 uniformsluer, bare til den norske marinen det samme året.

1960-årene brakte med seg en økt globalisering. I 1968 ble W.C. Møller og Drammen skjortefabrikk omgjort til et aksjeselskap. Det er uvisst om det var for å berede grunnen for det oppkjøp som kom to år senere. Det svenske firmaet Ljungbergs sportsklær kjøpe Møller og for første gang på drøyt 100 år var ikke lenger kontrollen over firmaet på familiens hender. Ljungbergs ønsket å få fotfeste med sine fritidsklær i det amerikanske markedet. Men, konjunkturene var ikke deres side og i 1972 var det ingen annen utvei for det svenske firmaet enn å slå seg konkurs. Med seg i dragsuget dro de både W.C. Møller og Drammen skjortefabrikk. Med det var 113 år med bedrifts- og familiehistorie over. Direksjonen informerte sine ansatte og i oktober 1972 forlot de siste arbeiderene fabrikken i Bragerhagen.

Foto: Oppsigelsesbrev til frk. Aud Sandengen, datert 31. oktober 1979. Sandengen var den aller siste som forlot fabrikken før dørene ble låst for site gang.

Senere har det vært forskjellige slags virksomheter i lokalene. Det var bl.a. en periode bingo i loftsetasjen. Senere ble gården renovert og omgjort til leiligheter. I dag er gården et hyggelig sameie. Mon tro om de som lever der i dag den kjenner den historien som sitter i veggene?

Arkivloven forplikter det offentlige, kommune og stat, og holde arkiver. Private aktører kan, med loven i hånd, kaste sine arkiver. Det er det som har skjedd med Møller. I arkivene måtte det nødvendigvis ha funnets brev fra Nansen, Amundsen, Scott, Shackleton, Den tyske krigsmakten, gruveselskaper i Alaska, Det britiske forsvarsdepartementet og mye annet. Dessverre er det som eksisterer i dag én protokoll med noen avisutklipp og et uferdig manuskript til en jubileumsberetning som skulle utkommet til 100-års jubileet i 1959, men som ikke gjorde det. De senere år har det kommet inn noen andre småarkivalier fra mennesker som tidligere har jobbet hos Møller eller på annet vis hatt noe med dem å gjøre. Dette inngår i dag som en del av «Møllerarkivet» og oppbevares i byarkivets magasiner.