De lokale ressursene har vært premiss for bosetning og utvikling i Drammen helt fra steinalderen. En sentral faktor for hele området er Drammenselva og fjorden, det ga livsgrunnlag og var en viktig transportåre. Dette har formet kulturminnene og kulturmiljøene og kulturlandskapet i kommunen.

Geografisk omfatter Drammen kommunen både kyst og innland, agrare og urbane strøk og næringer av ulike typer. Kommunen er mangfoldig og har gjennom århundrene omfattet kulturer og næringer som både har vært internasjonalt rettet, men også sterkt lokalt bundet. De lokale ressursene har vært premiss for bosetning og utvikling helt fra steinalderen. En sentral faktor for hele området er Drammenselva og fjorden, det ga livsgrunnlag og var en viktig transportåre. Dette har formet kulturminnene og kulturmiljøene og kulturlandskapet i kommunen.

Under hvert av tettstedene (som du kan velge under) finnes en historisk beskrivelse og hvilke utviklingstrekk som er viktig for dannelsen av kulturminnene/Kulturmiljøene.

  • Trebyen på Strømsø: En av de norske byer med flest 1600-talls hus. Denne delen av Drammen har uavbrutt kontinuitet med stor tidsdybde.   
  • Lystgårdene: En av norske byer med flest gjenværende 1700-talls handelsgårder og lystgårder. En helt unik bestand som speiler kontinentale impulser.  
  • Stasjonsbyen på Strømsø torg: Oppsving med jernbanen og tidstypisk murbebyggelse.   
  • Trebyen på Bragernes: Senempirebyen fra tidlig 1800-tall som ikke ble berørt av brannen i 1866.  
  • Byen etter brannen: Den sosialt og funksjonelt lagdelte byen med kvadratur, branngater og torg. Mur og treby med brannsikringskrav. En byplan med kontinentale kvaliteter.  
  • 1900-talls miljø: Viktige områder og objekter fra ulike 1900-talls perioder som for eksempel funkisbebyggelse etter første verdenskrig. 

Bragernes ble omtalt som ladested fra 1600-tallet, og i 1715 fikk ladestedene på hver side av elva, Bragernes og Strømsø, hver sine kjøpstadsrettigheter. I 1811 ble ladestedene slått sammen og Drammen ble etablert som by. Deler av denne byen, på begge sider av elva, består fortsatt i dag, og har tydelige og sterke innslag av bebyggelse fra 1600, 1700 og 1800-tallet.

I 1866 brant store deler av Bragernes og over 400 eiendommer ble totalskadet i flammehavet. Etter bybrannen ble det utformet en ny sosial og funksjonsdelt byplan med kvadratur og romslige branngater og torg. By-aksen med tilhørende torg og bebyggelse er av høy nasjonal kvalitet.

På slutten av 1800 tallet tok treforedlingsindustrien over for industrien knyttet til trevarelast. Drammen får også en bred utvikling av annen type industri noe som bidrar til økt vekst. Gjennom hele 1900-tallet gjennomgår byen store endringer, nye reguleringer og nye feltvise utbygninger av boliger og industri mv. Dette har medført at byen har flere enhetlige og tidstypiske områder som er viktige identitetsskapende og historiefortellende miljø.

Ulike utgaver og epoker av modernismen fra 1930 tallet og framover er også viktige kulturminne og kulturmiljø i Byen. Både når det gjelder boliger, industribygninger og offentlige bygninger. Globusgården er en bygning som av flere grunner, utmerker seg nasjonalt.

  • Jordbrukssamfunnet: flere godt bevarte gårdstun. 
  • Ulverud gård - Kulturhistorisk viktig gårdsanlegg som har huset viktige personer knyttet til Nedre Eikers historiske utvikling.  
  • Portåsen, dikteren Herman Wildenveys barndomshjem. 
  • Solberg Spinneri, som ble grunnlagt i begynnelsen av 1800-tallet var i en periode Norges største bomullsspinneri. Gamle fabrikkbygninger med arbeiderboliger 
  • Møllenhof kulturmiljø, knyttet til mølledrift som er en viktig del av Nedre Eikers historie.  
  • Knudsensmia (1896) - Knudsens Øksesmie var en av de viktigste leverandørene for merkeøkser til norsk tømmerfløting. 
  • Mjøndalen stasjon – jernbaneanlegg i jugendstil reist i 1909, viktig for utviklingen til Mjøndalen, samferdselshistorie og industri. 

På 1700-tallet var Eiker et lokalsamfunn med små tettsteder som Hokksund, Vestfossen og Skotselv. Elva har vært helt sentral i Eiker, og den har vært grunnlag for både matauke, næring og identitet.  

Jordbruket har stått sentral, men de mange muligheter for tilleggsnæringer har vært avgjørende. På 1700-tallet var også Eiker tett integrert i den ekspanderende trelasthandelen med sine 45 sagbruk eid av byborgerskapet. Drammensvassdraget var transportåre og brakte også varer og impulser fra inn og utland til bygdesamfunnene. Dette trelastbaserte næringslivet resulterte alt på 1700-tallet i en gryende form for arbeiderklasse lenge før industrialiseringen tok fart fra midten av 1800-tallet. I tillegg til mulighetene elvene gav var prestegjeldet godt forsynt med skog og andre nyttige råvarer. Jordbrukssamfunnet kombinerte næringen med håndverk, transport, fløting, sagbruk, verksarbeid, teglverk, møller mv. Her var det også gruvedrift en periode og man var tilknyttet transportarbeid for gruvene på Kongsberg. 

Jernbanen som kom i 1866 gjorde området til et knutepunkt som blant annet lettet transport for industri og handel. Med etableringen av den sene 1800-talls industrinæringen med papir og cellulose samt tekstil skjedde også en tydelig endring fra mer rent jordbrukssamfunn med mangesyssleri og tidlig småskala industri, til mer rene industrisamfunn. Dette preget den videre utviklingen av Nedre Eiker og det var produksjon av papir og cellulose helt til 1970-årene. 

Jernbanestasjonen sto også sentralt i den nye samferdselsstrategien, den ble det viktigste knutepunkt for kommunikasjon. Ved stasjonen vokste det fram et variert tilbud av serverings- og overnattingssteder, og i kjølvannet fulgte et bredt spekter av handels- og servicevirksomheter. Jernbanen skapte dermed nye tettsteder, såkalte stasjonsbyer. Mjøndalen var allerede et lite tettsted da jernbanen kom, men det var jernbanen som la grunnlaget for den store veksten, og dette ble ytterligere forsterket av industrialisering i årene som fulgte. Jernbanestasjonen står derfor sentralt i Mjøndalens utvikling som bysamfunn. 

Det er godt bevarte miljø og kulturminner etter alle faser av Nedre Eikers historie. 

  • Sentrumsbebyggelse: Godt bevart småhusbebyggelse nord i byen fra 1800-tallet i sentrum som er ivaretatt. Særpreget byplan med branngater.   
  • Batteriøya: Forsvarsanlegg-kulturminne. 
  • Industrihistorie: Godt bevarte industrimiljøer på Berger og Fossekleiva.  

I seilskutetiden var Svelvik sentrum tollsted og vinteropplagshavn for Drammen. Som uthavn for Drammen, var det mye trafikk til Svelvik i seilskutetida. I 1801 bodde det 615 personer i Svelvik, flere enn for eksempel i Sandefjord på samme tid. Ladestedet ble i 1845 utskilt fra Strømm kommune. I 1964 ble de to kommunene slått sammen igjen til Svelvik kommune. Svelvik brant i 1887 og 1913. Ved gjenoppbyggingen ble det etablert branngater som la føringer for den videre byutviklingen. Deler av sentrum er fortsatt godt bevart og har høy verneverdi.

Svelvikstrømmen og Svelvik med tilgrensende områder har hatt en viktig forsvarspolitisk rolle opp gjennom historien tilbake til starten av 1700-tallet. På Batteriøya finner vi rester av dette.  

Tekstilindustrihistorien på Fosskleiva (aktiv 1880-2003) og kulturmiljøet på Berger er et av Norges best bevarte industrisamfunn. Bergers historie er viktig både i lokal, regional og nasjonal sammenheng. Berger kulturmiljø er et utvalgt kulturmiljø med regional og nasjonal verneverdi. Samfunnet på Berger ble i sin tid bygd opp rundt tekstilindustrien som ble etablert der på grunn av tilgang til vannkraft. Det historiske kulturmiljøet på Berger er godt bevart og et yrende kunstnermiljø har etablert seg i de gamle fabrikklokalene i Fossekleiva.