Sjøbunnen i Drammensfjorden er dessverre forurenset med ulike miljøgifter. I 2002 ble fjorden valgt ut som et av 17 svært forurensede sjøområder i Norge som ble prioritert for opprydding. Kartlegging over flere år viser at tilstanden sakte blir bedre, men hvordan ble den egentlig så ille?
Industri, byutvikling, veitransport, landbruk, bygninger/hus og avløp har over mange, mange år sluppet ut ulike forurensende stoffer både på land og direkte i elva og fjorden. Det har tidligere vært mye tung industri langs Drammenselva og langs strandkanten i hele indre Drammensfjord, særlig på Tangen, Holmen og langs Lierstranda. Tidligere var det vanlig å la avfall og forurenset vann renne rett ut i elva og fjorden. I tillegg har mye industri ført til at det ligger forurensning i bakken i fjord- og elvekantene som lekker sakte, men sikkert ut i vannet.
Mye av forurensningene som ble sluppet ut i Drammenselva ble ført med elva ut i indre del av Drammensfjorden. Mange typer forurensning er i partikkelform, eller er bundet til partikler, og brytes veldig sakte ned i miljøet. På denne måten har det samlet seg opp (såkalt akkumulert) flere typer forurensning på bunnen av Drammensfjorden over mange år. Selv om de fleste forurensningene i dag er stoppet og tilførslene er fjernet, ligger fortsatt forurensningen på bunnen og kan føre til skader på planter og dyr som lever der.
Papirindustrien i Drammen, impregneringsverk, asfalt- og kabelproduksjon langs Lierstranda, er flere eksempler på virksomheter som lot industrivannet sitt gå urenset ut i elven og fjorden. Det er også kjent at mange av de historiske industrivirksomhetene gravde ned tønner med avfall på eiendommene sine. Over tid kunne avfallet fra disse lekke ut gjennom bakken og ut i fjorden. Branner og andre uhell kunne også føre til at avfall og miljøskadelige produkter havnet på sjøen, og vi kjenner til flere tilfeller der olje og tjærestoffer har rent ut i fjorden og lagt seg i massene på bunnen.
Havnevirksomhet og skipsverft er andre eksempler på industri som hadde direkte utslipp i fjorden. På verftet var det en gammel flytedokk, der skip ble pusset og malt. Når jobben var ferdig og skipet skulle på vannet igjen, ble dokken åpnet og både skip og avfall gikk på sjøen. Det er stoffene fra bunnstoffet som skulle hindre alger og rur å gro på skip vi finner igjen mest av i bunnen i Drammensfjorden.
Lenge gikk også avløpsvann fra husholdninger og mindre virksomheter urenset ut i elv og sjø. Drammen som storby var en vesentlig kilde her, og på 90-tallet ble derfor kloakkrammeplanen gjennomført. Avløp ble samlet til sentrale renseanlegg, og vannkvaliteten ble mye bedre. Faktisk så god at en elvepark trygt kunne anlegges med badeplasser.
Det har også vært utslipp av miljøskadelige stoffer fra landbruket. Insektmidler som DDT ble brukt, og spor av dette stoffet er tidligere funnet ute i bunnen av fjorden. DDT ble forbudt i 1970, og det ser heldigvis ut til at stoffet er ute av sirkulasjon i Drammensfjorden. Det ble ikke detektert ved siste overvåkingsrunde.
Håpet er at utviklingen av de skadelige stoffene som fortsatt ligger på bunnen av Drammensfjorden blir tilsvarende som for DDT. Heldigvis ser det ut til å være mulig, for tilstanden blir sakte bedre. Mange av de skadelige stoffene er nå forbudt å bruke, og utslipp av skadelige stoffer fra industrien er strengt regulert gjennom utslippstillatelser fra Statsforvalteren og Miljødirektoratet. De kan derfor ikke lenger slippe ut prosessvann uten at det er kontrollert og eventuelt renset først.
Store byutviklingsprosjekter hjelper faktisk også til. Mange steder har industri blitt lagt ned, eller den må flyttes fra strandkanten til fordel for sykehus og boliger og utvikling. De gamle tomtene med forurenset grunn blir da ryddet opp, for å unngå at forurensningen spres. Gilhusbukta, Brakerøya og Glassverket er områder der grunnen er undersøkt og ryddet for at ny utvikling trygt kan skje.
