Giftstoffer og fisk

Drammensfjorden har mange ulike fiskeslag. Mye av årsaken er nok at det kommer veldig mye ferskvann ut med Lier- og Drammenselva, slik at det blir et dypt lag med ferskvann og brakkvann i toppen og saltvann lenger ned i vannmassene. Brakkvann er en blanding av saltvann og ferskvann. Dette betyr at både fisk som lever i saltvann og fisk som lever i ferskvann omtrent kan svømme over hverandre i store deler av fjorden.

Dessverre har det blitt tilført mange miljøgifter til Drammensfjorden gjennom tidene. Disse har lagt seg på sjøbunnen, og er fortsatt mange steder tilgjengelig for sjølevende planter og dyr. Det er mange ulike dyr som lever både på og i sjøbunnen, som mark, skjell og krabber. Marken spiser faktisk selve sjøbunnen, og får da i seg miljøgifter på kjøpet. Det samme gjelder skjell, som filtrerer vann med partikler for å få tak i mat. Mange av miljøgiftene er ikke lette å skille ut igjen; de er såkalt tungt nedbrytbare, og hoper seg opp i de små dyrene. Når fisk og krabber da spiser disse dyrene, får de dermed også i seg miljøgiftene.

Flyndre kan få i seg miljøgiftene bare ved at den ligger på/ nede i sjøbunnen, men hovedsakelig får også flyndra i seg miljøgiftene gjennom å spise planter og dyr som lever i sjøbunnen. Siden en stor fisk må spise mange små skjell og mark, vil den kunne få i seg masse miljøgifter når hver enkelt lille mark har litt miljøgift i seg. Dette kaller vi akkumulering i næringskjeden.

Til slutt spiser vi mennesker fisken, og den kan da inneholde ganske store mengder miljøgifter. Det er derfor det fortsatt er advarsler mot å spise fisk fra Drammensfjorden.

Illustrasjon som viser fisk og hvordan de får i seg miljøgifter fra bunnen.
Dyrene som lever på eller i sjøbunnen får i seg miljøgiftene som ligger der. Fisk lever også på sjøbunnen, eller spiser andre dyr som lever der. Slik får fisken også i seg miljøgifter.

Siden tilstanden sakte, men sikkert blir bedre, er håpet at fisken snart kan spises uten forbehold igjen. Når gammel forurensning dekkes til med renere masser, blir mindre miljøgifter tilgjengelig for dyrene i sjøbunnen. Til slutt vil de være så dypt nede i sjøbunnen (sedimentene) at dyrene ikke når ned til dem. Miljøgiftene har da gått ut av sirkulasjon; altså at de ikke lenger spres i miljøet.

Illustrasjon som viser fisk og hvordan de får i seg miljøgifter og at når nye masser legger seg som et teppe over bunnen, blir det mindre miljøgifter i fisken.
Nye masser legger seg som et teppe over gammel forurensning, gjennom såkalt «naturlig tildekking». Da kommer ikke planter og dyr lenger i kontakt med miljøgiftene.

Vi gleder oss til dette skjer i Drammensfjorden!